”Lagstiftarens förhållende till pragmatism i rättstillämpningen”

– om pragmatisme og pluralisme i samspillet mellom lovgiver og domstol

Abstract

Artikkelen omhandler lovgivers forhold til pragmatisme i rettsanvendelsen.
Det er en alminnelig oppfatning at det hos norske og nordiske domstoler finnes en viss pragmatisme i rettsanvendelsen, både i måten domstolene anvender og etablerer rettsregler på (regeldanning). På formuerettens område er det en lang tradisjon for at regeldanning og rettsutvikling skjer i et samspill mellom lovgiver og domstoler. Lovgiver har i stor grad valgt å spille en tilbaketrukket rolle og overlatt regeldanningen til rettspraksis. Dette har muliggjort en pragmatisk regeldanning med utgangspunkt i konkrete saker, bruk av reelle hensyn og faktumsnær argumentasjon. Tradisjonelt har samspillet mellom lovgiver og domstolene vært nasjonalt orientert. Pragmatisme i rettsanvendelsen har vært basert på en (relativt) forutsigbar utvelgelse, fortolkning og anvendelse av relevante rettskilder, og ivaretatt det behovet lovgiveren har for å kunne forutsi hvordan domstolene tolker og utvikler retten (for slik å nå sine mål), se punkt 2. 
Forutsigbarheten som (frem til nå) kan sies å ha ligget til grunn i den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom lovgiver og domstol, utfordres idag av rettsutviklingstrekk knyttet til pluralisme på regelnivå, rettskildenivå og rettsanvendernivå. Utviklingstrekkene har jeg valgt å omtale som regule-ringspluralisme, rettskildepluralisme og rettsanvenderpluralisme, og de presenteres kort i punkt 3. Formålet med artikkelen er å undersøke hvilken betydning utviklingstrekkene kan ha for lovgiver forhold til pragmatisme i rettsanvendelsen, se punkt 4 til 6. Overordnet reiser det her seg spørsmål om hva koblingen mellom pragmatisme og pluralisme i rettsanvendelsen har å si for lovgiver (og derigjennom for demokratiet), se punkt 7.