Regeldanning i erstatningsretten

– om hvilke regeldanningsspørsmål som er mindre egnet for domstolene

Abstract

Professor Jan Kleineman er blant sine norske kolleger kjent som en stor nordist og en svært dynamisk vitenskapsmann, som gjerne utfordrer vante erstatningsrettslige forestillinger – i et vidt spenn som omfatter alt fra rene formuestap til menneskerettighetenes betydning i erstatningsretten. Som tema for festskriftsartikkelen til Kleineman har jeg derfor valgt å ta utgangspunkt i en kjent forestilling i Norden om at «domstolene er mest egnet til å styre rettsutviklingen» på erstatningsrettens område, og stille spørsmål om det finnes regeldanningsspørsmål i erstatningsretten som er mindre egnet for domstolene, og isåfall hvorfor. Fremstillingen vil ha norsk erstatningsrett som omdreiningspunkt, men regeldanningsspørsmålene som artikkelen undersøker ved hjelp av norsk rettspraksis, vil – iallfall et stykke på vei – være felles for nordisk erstatningsrett. 
I norsk erstatningsrett er skadeserstatningsloven (skl.) fra 1969 den viktigste loven. Loven regulerer enkelte spørsmål av sentral betydning, særlig knyttet erstatningsutmålingen, mens grunnvilkårene for erstatning langt på vei er ulovfestede. I tillegg er enkelte erstatningsspørsmål regulert spesiallovgivning, slik som bilansvaret, produktansvaret og legemiddel*ansvaret. Erstatningslovgivningens fragmentariske karakter – hvor kun enkelte deler av erstatningsretten er lovregulerte, mens resterende deler av gjeldende rett er ulovfestet – innebærer at mye av rettsutviklingen overlates til rettspraksis. Om en løfter blikket, kan en slik reguleringsteknikk forstås i sammenheng med den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom lovgiveren og domstolene som vi i Norden har på formuerettens område generelt – og på erstatningsrettens område spesielt: Lovgiveren har i stor grad valgt å spille en tilbaketrukket rolle, og den generelle oppfatningen har vært at rettsutviklingen i stor grad både kan og bør overlates til domstolene.